Hvordan skulle folk greie å prise livet når de ikke kjente til døden? Margido kjente til døden. Var det noen som kjente til døden, så var det vel han. Og her satt han og dagdrømte om døden uten akkurat å prise livet i særlig grad. Han lukket øynene og inhalerte dypt gjennom nesa, det luktet sterkt og ekte av denne naturen han ikke hadde noe forhold til, alt ble borte for ham, her satt han som en tykkfallen levning med skitne sko og et sammenkrøllet matpapir mellom hendene. Hadde bare tingene gått annerledes for seg da Torunn kom den gangen, slik at hun ikke hadde forduftet og alt ble lagt brakk. Han savnet henne så inderlig.

Tre år er gått siden Torunn reiste fra Neshov og søkte tilflukt hos Christer i skogen utenfor Oslo. Erlend og Krumme er blitt travle småbarnsfedre med nye, strålende utsikter til det gode liv i København. Skjønt livet – det kan ingen ta for gitt. Margido har funnet tilbake til sin Gud, men må samtidig ta konsekvensen av at det er nye tider også i gravferdsbransjen. Torunn har fylt førti og begynner å innse at hun ikke har noen fremtid hos den notorisk utro hundekjøreren. Men hva skal hun gjøre med livet sitt videre? Fins det tilgivelse for at hun sviktet Neshov-familien den gangen?

Alltid tilgivelse er fjerde bok i serien som startet med Berlinerpoplene og fortsatte med Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger. Med denne festen av en roman har Anne B. Ragde endelig skrevet seg tilbake til Neshov.